Det blir mørkere og mørkere om dagene, og jeg må være bevisst på å glede meg over det som er godt og fint denne mørke tida.
Høsten har for eksempel vært veldig mild, og vi kjører fortsatt på sommerdekk. Noen tapre sommerblomster tviholder fortsatt på sin rolle som gledesspredere, og enn så lenge klarer vi oss uten snømåking og vinterdresser.
Foto: Event Lofoten
Dette bildet er fra Kabelvåg i Lofoten. Kan ikke si at jeg savner mørketida i nord, men nordlyset er svært vakkert. Og mørketid, lys fra "husan", varme fra menneskene og samhold i bygdene har sin helt klare sjarm.
I dag deler jeg et dikt av Helge Stangnes.
Jeg synes det er flott, og selv om jeg ikke bor i nord, kan jeg ha godt av oppfordringen om å tenne lys for andre, og bli med i "perlebandslenken" av lys...
God helg!
Lys langs en fjord
Det mørkne mot vinter som lenge skal vare
en sommar blei borte, en haust e på reis,
og leia e lagt der vi alle må fare
som tvungen turist på et år underveis.
Så fjern og så frostkald står stjern’ der ute,
men nærar e lysan der menneskan bor,
som glør gjennom natta fra rimgråe rute
skin perlebands-lenker av lys langs en fjord.
Og vi som blei fødd her og tidlig fekk sanne
at lyset og leiken har mørket som pant,
vi veit at den natta som ligg over landet
e pris førr en sommar som kom – og forsvant.
Men ingen treng sukke og vri sine hender
i lengt etter solskinn og varme i sør
så lenge som lysan fra nordnorske grender
førtell oss at her har vi søstre og brør.
Vi veit at den ætta vi kalle vår eia
i elsk og i armod har kysten bebodd
og tent sine lampe som fyrlys langs leia
tel merke førr folk som har segla og rodd.
Ja, lysan fra stuen langs verharde strender
i mørketidslandet har gått som ei bru
med spenn over fjorda – lik utstrekte hender
med varme og kraft tel å tåle og tru.
Så kom, la oss tenne små lys førr kverandre
som bål imot natt på ei vinterkald jord
der frosten skal vike når menneskevarme
får nå gjennom mørket – som lys langs en fjord.
Helge Stangnes
