Lys i mørketida

Det blir mørkere og mørkere om dagene, og jeg må være bevisst på å glede meg over det som er godt og fint denne mørke tida.

Høsten har for eksempel vært veldig mild, og vi kjører fortsatt på sommerdekk. Noen tapre sommerblomster tviholder fortsatt på sin rolle som gledesspredere, og enn så lenge klarer vi oss uten snømåking og vinterdresser.

Foto: Event Lofoten

Dette bildet er fra Kabelvåg i Lofoten. Kan ikke si at jeg savner mørketida i nord, men nordlyset er svært vakkert. Og mørketid, lys fra "husan", varme fra menneskene og samhold i bygdene har sin helt klare sjarm.

I dag deler jeg et dikt av Helge Stangnes.

Jeg synes det er flott, og selv om jeg ikke bor i nord, kan jeg ha godt av oppfordringen om å tenne lys for andre, og bli med i "perlebandslenken" av lys...

God helg!

Lys langs en fjord

Det mørkne mot vinter som lenge skal vare

en sommar blei borte, en haust e på reis,

og leia e lagt der vi alle må fare

som tvungen turist på et år underveis.

Så fjern og så frostkald står stjern’ der ute,

men nærar e lysan der menneskan bor,

som glør gjennom natta fra rimgråe rute

skin perlebands-lenker av lys langs en fjord.

Og vi som blei fødd her og tidlig fekk sanne

at lyset og leiken har mørket som pant,

vi veit at den natta som ligg over landet

e pris førr en sommar som kom – og forsvant.

Men ingen treng sukke og vri sine hender

i lengt etter solskinn og varme i sør

så lenge som lysan fra nordnorske grender

førtell oss at her har vi søstre og brør.

Vi veit at den ætta vi kalle vår eia

i elsk og i armod har kysten bebodd

og tent sine lampe som fyrlys langs leia

tel merke førr folk som har segla og rodd.

Ja, lysan fra stuen langs verharde strender

i mørketidslandet har gått som ei bru

med spenn over fjorda – lik utstrekte hender

med varme og kraft tel å tåle og tru.

Så kom, la oss tenne små lys førr kverandre

som bål imot natt på ei vinterkald jord

der frosten skal vike når menneskevarme

får nå gjennom mørket – som lys langs en fjord.

Helge Stangnes

En annerledes dugnad

Fiskeværet Hamnøy i Lofoten.

Kystfolket jobber dugnad i disse dager. Døgnet rundt stiller de opp for å lage folkefest, for å hedre Hurtigruta, for å vise verden at det er mer i dette landet enn det som skimtes fra Sinsenkrysset.

Jeg er fascinert. Jeg er rørt og jeg er takknemlig. Og stolt!
Jeg sitter på sidelinja, men jeg føler meg så absolutt delaktig.

Ikke minst takket være alle hverdagsmenneskene som med utholdenhet, kreativitet og mot viser oss landsdelen sin.

Solnedgang på Leknes i Lofoten.

Noen ytrer seg og mener at alle småbåtene og de hoiende folka ødelegger stemningen og høytideligheten i programmet.
Jeg er veldig uenig.
Jeg mener at det er folkeengasjementet OG naturen sammen som gjør dette unikt.
For det er dette som ER Nord-Norge!
En herlig blanding av utrolig vakker natur og en gedigen samling av hjertevarme mennesker som ikke er redde for å by på seg sjøl. Som ikke tar fem øre for verken å vinke i kamera, vifte med flagg fra brygga, stå på vannski nesten naken, eller spille, synge, danse...

Så får det heller være at noen synes dette er barnslig og ikke "slik det er til vanlig".

Eggum, Vestvågøy i Lofoten.

Hørte på radioen at noen sa at "til vanlig er det er jo ikke et menneske på bryggene når Hurtigruta kommer."
Lenge leve kunnskapen... For det første er det vel ingen hurtigruter som legger til ved brygger. Det trengs store kaier til disse store båtene.

Og langs kysten og på kaiene venter folk på båten. Ikke i like stort omfang som nå. Men hurtigruta er en slags livsnerve som betyr mye for mange.

Jeg tror at engasjementet vi nå ser, er en slags takk til hurtigruta. En hyllest og takk til en trofast sliter som besøker små og store steder langs kysten hver eneste dag, slik den har gjort det i over 100 år.

Selvsagt er det mange som gjerne vil komme på tv, men dette er ikke hele fasiten.

Vi er vitne til tidenes stafett. Den går døgnet rundt, og mennesker med og uten båter, plakater og flagg heier Hurtigruta fram mot Kirkenes.

Vakker vinterdag i Lofoten. Utsikt fra mitt "gamle" kjøkkenvindu.

Hurtigruta kan vi være stolte av, og de som jobber om bord gjør en kjempejobb med å ta seg fram dag etter dag i all slags vær.

Jeg er takknemlig når jeg sitter ved tv-en.

Takknemlig for at jeg har fått bo mange år av livet mitt i nord.

Men også:
Takknemlig til Skaperen som har gitt oss denne vakre naturen!
Takknemlig til NRK som viser oss alt dette!
Og selvsagt takknemlig til folket som med stolthet viser oss verdens vakreste kyst!

PS. Har du gått glipp av noe, kan du sjekke her.

Sommer!

Ååh, det er så deilig med sommer!

Vi har hatt noen dager nå med rundt 26 grader i skyggen, og det er bare fantastisk. Nå har vi akkurat spist på verandaen, klokka er over halv ti på kvelden, og det er fortsatt behagelig med bare singlet og shorts.

Vi har planta blomster i bøtter og spann, krukker og kar, og mr. H Andy har halvert hekken foran huset og i oppgangen, kutta kraftig på tujaene som skiller oss og naboen, revet noen råtne, gamle gjerder, klipt plen og i det hele tatt fiksa masse ute de siste dagene. Jeg er takknemlig.

Og jeg er så glad for at jeg er gift med en som er HANDY, både ute og inne!

Vi har kjøpt tomatplanter og en del urter også. De er allerede i "bruk" og i dag har vi faktisk høsta våre to første tomater. Vi har ikke drivhus, men håper vi skal få glede av litt forskjellige grønne vekster i solveggen på den ene verandaen.

Siden jeg har bodd mange år i Lofoten, kan jeg ikke la være å tenke på alle gode venner som fortsatt opplever nesten vinterstemning. Vår gamle nabo vurderte å legge om igjen til vinterdekk i dag (det var trolig en spøk, men likevel...) Andre rapporterer om sludd og hagl.

Utrolig store forskjeller i dette landet.

Så jeg sender noen varme tanker nordover med ønske om at sommeren skal komme veldig snart.

Midnattssola er i alle fall på plass.

Og det er slett ikke dårlig!

Vår i vente

Jeg likte dårlig at det kom snø igjen torsdag kveld. Riktignok ikke store mengder, men jeg hadde liksom bestilt vår nå. Og kanskje kommer den veldig snart. Snøen som kom, forsvant i alle fall veldig fort.

Og fordi jeg tror at våren kommer snart, feirer jeg helgen med en nydelig vårvise. Blir faktisk litt sentimental når jeg hører den. Etter ti år i nord har jeg venta mye på våren. Som regel kommer den seint, men den er desto mer velkommen. For mange er sola vekke en lang periode, men så kommer den smygende over åsen og fjella og bærer bud om lyse tider, om marker som skal bli grønne, om blomster og varmere dager.

Dagens innlegg går som en liten hilsen til alle mine venner nordpå.
Og til alle dere andre som også venter på våren!
Jeg låner Halvdan Sivertsens ord: Han er lang vinter´n, men ikkje evig!



Alt det du vet om e vinter'n som tappa dæ tom
Og natta som vet den har vunne.
Du har TV'n og tankan dæ sjøl og et rom
Og liv som har levd og forsvunne.

Du vet det e været som hold dæ førr narr,
Men du kjenn ingen ansikta i januar
Og du lengta mot lyset fra mørket om morran.
Og fra frosten som frys fast i såran

Joda du vet du har venna at du har det bra,
Men tengan e tøngre å bær på.
Du e ensom og hjelpelaust nordaførr da,
Det e langt inn te hjerta med klær på.

Du kunn ha gådd ut men korhen sku du gå,
Så håpa du heller at nå'n banka på
Jo det vet å bit fra sæ det landet vi lev i,
Han e lang vinter'n men ikke evig



Førr nu e det vår her i byen og gatan e bar
Det spire og gror i landet.
Og det gjør oss takknemlig førr det som vi har
Og vi trur på oss sjøl litegranne.

Det hende vi tell og med føle oss fri,
Vi vet vi e hjemme og her ska vi bli
Vi e sterk og kan ta ka som helst når det kommer,
Vi har sola og snart e det sommer

Halvdan Sivertsen

God helg, folkens!

(og om du lurer; bildet med den hjertelige steinen er tatt på Unstad i Lofoten, en vårdag for noen år siden. Vinterbildet er også fra Lofoten, utsikt fra huset der vi bodde. Bildet er tatt en dag sola hadde begynt å komme tilbake etter mørketida.)

Vel bekomme!

Jeg gleder meg veldig til å få ferdig kjøkkenet, men jeg gleder meg også veldig til måltider ute. Ser fram til varmere vårdager, sol og sommer, flotte fellesskap, koselig kveldsmat og sene sommerkvelder. Dette bildet er tatt i forbindelse med den store Matfestivalen i Lofoten (arrangeres i september hvert år). Bordet er dekket på Haukland, ei strand som for noen år siden ble kåret til Norges vakreste strand.
Er det ikke vakkert?
Men om borddekkingen i det daglige ikke er så flott, eller omgivelsene så spektakulære, så går det an å kose seg med god mat - ute eller inne. Og så kan vi selvsagt drømme litt om sommeren som kommer!