Ingen kjenner dagen...

Det har vært stille her på bloggen lenge.

Altfor lenge...

En lang ferie, og i tillegg tragiske hendelser som ikke akkurat har inspirert til blogging.

Pårørende, venner og kollegaer til de som er rammet, har vært i mine tanker og bønner...

Oppi alt det triste, er jeg glad og takknemlig for mye av det gode som har skjedd.

At man så til de grader har klart å møte hverdager og hverandre med varme, kjærlighet, vennlighet, raushet og godhet.

Overvinn det vonde med det gode...

Jeg gjengir noen sitat som har gjort meg glad og takknemlig oppi alt det triste.

Det ene er fra en lederartikkel i en tysk avis:

"Selv i sin dypeste sorg blir nordmenn ikke hysteriske. De motstår hatet.

Det er utrolig å se hvordan politikere og hele landet reagerer.

De er triste til det dypeste av deres sjeler. De gråter i verdighet.

Men ingen sverger å ta hevn.

Isteden ønsker de enda mer menneskelighet og demokrati.

Det er en av de mest bemerkelsesverdige og sterke sidene ved dette lille landet. "

I forbindelse med minnemarkeringen i Oslo sentrum, sa Kronprinsen også fine ord som vil bli husket:

" Vi har valgt å besvare grusomhet med nærhet, valgt å møte hat med samhold. Vi har valgt å vise hva vi står for. Norge er et land i sorg. Vi tenker på alle som har lidd tap, som savner, på alle som gjorde en heroisk innsats for å redde liv og gjenopprette tryggheten vår og på lederne våre som er blitt satt på vanskelige prøver de siste dagene.
Vi skal møte hver dag rustet til kamp for det åpne samfunnet vi er så glad i.

Kjære unge: Dere er vårt korrektiv, vårt mot, vårt håp.

Dere skal forme og bestemme hvilket Norge vi skal ha.

Hver og en er umistelig, men vi har mistet mange.

Det Norge vi vil ha skal ingen ta fra oss.

I kveld er gatene fylt av kjærlighet."

Vi var i Sverige da det grusomme pågikk. Det var rart å være så langt unna.

Samtidig var det sterkt å se og oppleve reaksjonene der.

Vi var i et lite kapell på østkysten av Sverige den første søndagen. Der var det forbønn for Norge, for ofre og etterlatte, og vi som ville fikk mulighet til å tenne lys.

På mandagen var det et minutts stillhet, og kirkeklokkene i byen ringte i forbindelse med dette. På campingplassen hang det oppslag om "tyst minut", og overalt ble vi møtt med gode ord og medfølelse når de oppdaget at vi var norske.

Mandag kveld gikk "hele Norge" i fakkeltog.

Vi hadde vårt eget lille tog opp til en utkikksplass i Norrtälje.

Stillhet og ettertanke...

Nå skal livet gå videre.

Vi skal ta med oss det gode, ta vare på hverandre og holde fram de verdier som er verd å satse på.

Siterer en sang som jeg lærte for mange år siden:

Kjærligheten seirer

overvinner alt!

Kjærligheten håper

og den tåler alt.

Ondskapen må vike

hatet smelter ned.

Vi vil velge livet

vi vil velge kjærlighet!